I en verden av kriser er det mange som setter sitt håp til EU som siste mulighet for å redde den liberale orden, demokratiet og menneskerettighetene. Ingen av vår tids store utfordringer, som klimatrusselen, multinasjonale selskapers massive skatteunndragelse, eller forvitringen av en rettsbasert internasjonal orden, kan løses av nasjonalstater på egen hånd. Kun et samlet EU kan spille en global rolle i samme vektklasse som USA og Kina. Men mens Tyskland, Frankrike og flere vestlige land søker en sterkere integrasjon av unionen, møter de motstand blant regjeringer i øst og populister i vest. Er denne opposisjonen et uttrykk for at den europeiske drømmen har vært for ambisiøs? Eller er vi dypest sett, som Jürgen Habermas spurte i 2018 ”noch gute Europäer”, som ikke vil la oss stenge inne bak nasjonale grenser?
Debatten blir innledet av Sten Inge Jørgensen
Debatt med:
Språk: engelsk
